I Platons dialog Staten, forteller hans mentor, Sokrates, på en myte: Du har å forestille seg en rekke mennesker som hele sitt liv har levd i en underjordisk grotte. I tillegg er den festet med kjettinger, og deres øyne er fiksert på baksiden av hulen. I og de er lenket, og dette hele livet, de er ikke klar over at det eksisterer en verden utenfor hulen. Videre må du tenke på at over grotten går en mur og at denne veggen brenner et bål. Det er folk som går langs veggen, men kan ikke ses av de klamret. Skyggene som migrant menns utstyr kast er hva de er lenket mener det er reell, og når migrant snakker, ser skygger som de som snakker. Ifølge Platon, er det denne verden at vi er mange som lever i. Vi trenger innsikt i realitetene, og vet at det finnes andre sannheter enn dem vi bare ta for gitt. Vi ofte leve som "de" pleier å gjøre. Dannelse konseptet kommer inn i denne sammenheng, siden det ofte er den formasjonen som kan lede veien fri fra lenkene og inn i lyset.
Dagens ungdom veldig mye mangler i formasjonen, og sannsynligvis i samme grad som tidligere ungdommen gjorde. Min generasjon ble oppdratt til å være loners, har vi fått det inn morsmelken at vi kan det vi vil og bli det vi ønsker. Dette problemet vil jeg bryte ned senere. Mangel på utdanning er absolutt ikke et nytt innfall som har utviklet seg i nyere tid. Jeg vil ikke sitte og være bråmoden og fortelle hvordan dannelsen av konseptet begynte i romantikk, er HC Andersen's grand tour til Italia, eller Bertel Thorvaldsen, for den saks skyld, er det skrevet mer enn nok om. Jeg vil imidlertid prøve å gi et mer nyansert blikk på hva moderne utdanning er, og hvem som skal stå for dette.
En artikkel i Weekend Avisen rapporter Thomas Ziehe, professor i pedagogikk, om hvilke problemer den samtidige generasjon står overfor. Et fenomen han arbeider med, er det han kaller "relevans Corridor", et begrep som refererer til evne til unge mennesker, bare å velge hva som best passer dem. Så en svært smale referanseramme i forhold til læring sammenhenger, skal treffe nøyaktig. Dette fenomenet strekker seg godt over de navnene som vår generasjon har fått; "generasjon x" generasjon fucked-up "og hvilke merker de ellers ville ha vært i stand til å finne oss limt. Så navn for å beskrive oss som en generasjon av barnepass, som ikke har noen større mening i livet. Og selv om jeg sannsynligvis falle i disse kategoriene, jeg føler i stand til å gi dem, og Thomas Ziehe, akkurat på dette punktet. Selvopptatthet og egoisme trives best i sparker i den vestlige verdens ungdom, og til og med holdt i live av de mange massemedia og tordnende meldinger vi bombardert med daglig. "Mennesket er her for å bekrefte ordren og pyntet" (Meir Aron Goldsmith), og nå som vi har gjenkjent generelt, er det vel bare rimelig å skifte fokus på seg selv - egocentrien lenge leve? Vel, det er ofte kalt "meg, meg, meg", og i alt du gjør og gjør, enten det handler om utdanning, jobb, karriere, familie, så du alltid, selv i sentrum. Super Ego, som mener det er rett å få barn som 60 år, vel vitende om at barnet vil sannsynligvis ikke kjenner sin mor eller far mer enn et par tjue år, unge STUDINN med sirkelsager på albuene, som hovedsakelig referere til sine egne innfall og fraskriver seg ethvert sosialt ansvar. Men å si at egoisme bare trives blant ungdommen vil bli avgjort feil og usanne. Ett tegn på dette er dessverre utbredt fremmedfrykt som blomstrer hele befolkningen, men kanskje særlig blant eldre generasjoner. Påstander som «vi har bygget samfunnet, og nå kommer de og parasitter" har hørt før. Og hvis vår generasjon er skolert i samfunnsansvar og toleranse, vil morgendagens eldre generasjoner utvilsomt komme opp med omtrent samme obskure påstandene. Med hensyn til ungdommen dumhet Thomas Ziehe mener at en løsning må finnes i skolen og dens lærere. De må "åpne opp andre horisonter for unge mennesker, sier han. Dette er faktisk en veldig fin, men populistisk budskap som jeg fortsatt synes det er vanskelig å koble til. Lærere må åpenbart være å demonstrere for studenten i den retningen som skulle danne; retning mot nye horisonter. Men foreldrene på denne måten ville være i stand til å skulke ethvert ansvar er rett og slett uhørt. Dersom familien er ikke med tanken på å endre horisonten, og ungens referanseramme, og her hovedsakelig referer til innvandrerfamilier der urolighetene er en sjeldenhet, da de ofte vil stride mot kulturelle og religiøse dogmer, ender det bare opp med enda ett tilfelle en la "Dead Poets Society", dvs. en lærer som bryter sine krefter og direkte en student å følge henne (spille) drømmer, vel vitende om at familien er imot det.
En annen kritikk som kommer med Ziehe, er det faktum, som jeg har nevnt tidligere at referansesystem må lide, og også på et nivå som kan være relatert til de unge selv og livet. Dette, tror jeg, men ikke helt sant. Det bør, etter min mening alltid være en del av det teoretiske er nå engang lært opp til å kunne sette i perspektiv selve betongen. Dette er også av hensyn til læresituasjonen, hvis den skal læres ikke er satt i en slags sammenheng, men flyter fritt, vil læring senkes dramatisk. Reform pedagogikk, som kom fram i den frigjorte 60-tallet og som forkynte frigjøring fra gamle doktriner, frihet til utdanning, anti-autoritære pedagogikk, og først og fremst studenten sentrum, ifølge Ziehe "... bli en naturlig del av studentenes psykiske outfit ... "og spesielt på to punkter, nemlig mantraet om at vi må lære det de ønsker, som er knyttet til den andre meldingen, som er" du kan, hva du vil ". Dette er to meldinger som burde for lenge siden har blitt slettet og sparket ut. Et levende eksempel på det siste meldingen er fortsatt bundet til mange sinn, og føre til store sosiale problemer kan ses i en verden av utdanning, særlig høyere utdanning: I mange av fakultetene er dropout priser på ca 50% mot, som viser at For mange tror de kan det de ønsker, og at de bare gjør det de ønsker. Men bør jeg nevne at jeg tror ikke at utdannelse undervisningsmetoder og pedagogiske verktøy bli bombet tilbake til middelalderens Latinsk skoler. En bør for eksempel ikke fortelle ungen at "oh så vil bli astronauter," sannsynligheten for det skjer er omtrent det samme som månen ville bryte sammen - det kan skje, men ikke nok. Jeg tror at i enkelte områder bør justeres litt. En "bevisstheten mot målet," som Thomas Ziehe forklarer det er et godt sted å begynne. Livet i alle sine fasetter, er absolutt ikke en evig og salig på roser. Det er noen ganger smertefulle, og hvis man går gjennom livet uten feil, tviler jeg på at han har sett suksesser. Et konkret eksempel på "oppdra [N] på veien mot målet" kan studenten rådgiver, som, når studenten med et kutt i respektable slik grense vil bli lege, bør si fra, og fortelle om den praktiske virkeligheten i hvert enkelt tilfelle. Igjen, med hensyn til hvilken rolle skolen, mener Ziehe, og at meldingen kan jeg bli bedre på skolen bør tilby et alternativ til egodyrkende massekulturen som omgir oss, må den så å si, med annerledeshet. En annerledeshet kan være å vise elevene hva den ikke trodde det kunne. Dette er selvsagt veldig bred, men vellykkede erfaringer på forskjellige områder, inkludert skole sammenhenger, kan være et stort pluss i enhver menneskelig bevissthet og selvbilde. Ziehe vil heller ikke være skandalisert på ungdom: Nok har sine problemer, mangler og vanskeligheter, men det finnes også mange lyspunkter, og historisk det kan vel ikke finnes en generasjon av ungdom er feilfri, hva dette konseptet så enn masker. Ungdom mangler bare litt trening og en push i riktig retning, og så alt greit.
Hva betyr begrepet "dannelse" som ovenfor? Hvis, for et kort øyeblikk, ser på konseptet i et historisk lys, og ser Platons hule lignelse, som jeg begynte med, er dette et eksempel på en klassisk myte formasjon. Myte er bildet av hvordan både den enkelte, kan i kraft av sin egen virksomhet, få en dypere forståelse av ulike etiske dilemmaer, men også hvordan mennesker i samfunnet kan få innsikt og frigjøre seg fra doktrinære tenkemåte og gudstro. Dermed formasjonen si at læring av en rekke upersonlige, mer eller mindre universelle prinsipper som gir struktur og sammenheng, fra begrepet "gode" og "riktig". Være en utdannet person ville selv si at de fant seg selv, i kraft av det faktum at de fant sitt liv. Hvorvidt denne definisjonen er fortsatt gyldig, vil jeg svare «ja». Utdannet person kan oppveie argumenter sette andres behov foran sine egne, tilegne seg ny kunnskap, som ifølge Ziehe skal være utenfor sin egen referanseramme, ta avgjørelser, og alt dette med begrepet og bildet av "gode" i tankene. Skolens rolle i alt dette er et moderne begrep, er å gi unge mennesker verktøy til å realisere dette. Hvis vi holde oss til hulen lignelsen, lærere og skolens rolle være å frigjøre studenter fra lenkene som holder øynene på en autoritær og begrenset retning - vise dem veien til selvrefleksjon. Jeg føler at det er et sentralt punkt i strid om lærerens rolle er erstattet med veiledning rolle, det er der studenten ikke bare figurativt, vil det frigjøres fra lenkene, men også å bli tatt i hånden og kikket opp i lyset. Dette må være den unges eget ansvar - og i et omfang der foreldre og innlandet. Hvis det blir undervist i egne tanker, men at læreren tar på seg rollen av prekenen vil være et sett med briller livssyn bare bli erstattet med en annen, og uavhengig av posisjon vil være godt.
Hvordan formasjonen på institusjonelt nivå, spesielt var gjort, Ziehe ikke kommet med noe bud. Enten å kopiere Grand Tour konseptet og lage en versjon 2.0, vil jeg la stå ubesvart. Jeg vil hevde at begrepet dannelse opererer i tre hovedområder: allmennutdanning, personlighet utvikling og utdanning. Det første konseptet er den videregående skolen har tatt som sin hovedoppgave. Den generelle formasjonen består dermed i at studentene er klar over en rekke områder som kan ligge utenfor sitt vanlige referansesystem. Personlighedsudviklingen er ikke et enkelt trin, men en trappe med mange faser, som spænder over det meste af liver. Heri ligger den generelle leseferdighet, og en senere mer spesifikk formasjonen, som er nært knyttet til det siste punktet, trening og personlige valg av denne. Det er spesielt her, er dannet seg, og skaper en identitet gjennom valget gjort, og valget kan ikke ta. Verktøyene jeg nevnte tidligere ville være unge, som trolig vil være i den første boksen, generell leseferdighet, kan godt være innsikt. Innsikt i eldre kulturer, både vår egen og fra fremmede steder, tilgang til antikkens litteratur, kunst, vitenskap og tro. Det er viktig å kjenne sine røtter, og å ha et begrep om hva det innebærer å være dansk, og skal være verdensledende statsborger. Spesielt i denne tiden hvor definisjonen av "å være dansk" er et mye diskutert tema. Imidlertid bør det være, å kjenne sine røtter, ikke klarer å fullt nasjonalfølelse og stolthet, fremmedhat og mangel på solidaritet oppførsel bare fordi du tror at gresset er grønnere på vår side av gjerdet. Men det andre aspektet ved den tradisjonelle skolegang, det vet fremmede kulturer, er omtrent det samme som 1800-tallet intellektuelle tilegnet seg i sitt pedagogiske reise. Innsikt, både innenlands fra fremmede kulturer, den selv-ervervet, og skrive bevilget, gir all kunnskap, som igjen kan brukes til å ta et valg som unektelig ville bli tatt. I denne opaque jungelen av informasjon, innganger og forsøker å tukle med skolen, med foreldre og elever selv, prøve å gi de unge et innblikk i mulighetene, og leder opp til selvutnevnte, et valg der de unge, forhåpentligvis vil ha ideen om "gode" i tankene og dermed til å handle på disse brede, universelle prinsipper, og få tilgang til å se. Det kan i alle fall lukke håp og ønske kan også være at den rådende tenkning gikk fra "meg, meg, meg" å være "meg, meg og andre."
